Intervjuet: Lars Lillo Stenberg: – Ikke bare «smak av honning»

Selveste deLillos spiller på Café Generalen 22. juni! I den anledning har vi tatt en prat med Lars Lillo Stenberg om livet, ingenting og alt der i mellom.

Lars Lillo – du og deLillos er jo – mens dere er i levende live – kanonisert som en av de fire store! Hvordan føles det? Dette skjedde jo allerede på 90-tallet, så nå har du levd i tre tiår som myte. Det må jo gjøre noe med deg?

– Jeg er glad for at deLillos ikke er det femte bandet som ikke fikk være med, for merkelig nok er dette fremdeles god reklame, eller hvert fall noe som fremdeles stadig nevnes. Utover det så tar jeg det ikke så seriøst, når det gjelder åttitallet, så er det jo sant at disse fire bandene ble dem som markerte seg mest blant dem som sang på norsk.

Men som du nevner har det gått tre tiår, og vanvittig mye har skjedd siden da, det er nesten absurd og fortsette og vektlegge idag hva som skjedde på åttitallet.

La oss bli fri fra all nostalgi heter det forrige albumet deres fra 2017. Første låten der heter kledelig Tog til Kristiansand (vi heier på tog!). Fortell litt om deres forhold til tog, nostalgi og livet.

– Tog er spesielt, kanskje først og fremst fordi tog har vart så lenge nå. Til og med tippolderforeldrene dine kunne på 1800 tallet nikke gjenkjennende til det fenomenet. Det er noe meningsfylt med å ta toget, det er både kjedelig og poetisk på en gang.

I utallige blueslåter tror jeg toget representerer en symbolsk mulighet, at det var alltid mulig å komme seg vekk, og at det ga et håp, selv om man ble værende. Vi har en sang som faktisk heter «Tog», der jeg synger: «på toget blir jeg alltid ordentlig trist, fordi jeg vet jeg kommer frem til sist».

Det er den ideen vi har om tog, selv om forsinkelser og buss for tog og alle dårlige erfaringer kanskje burde si noe annet, så representerer toget en forutbestemt og pålitelig ting. Det er kanskje det dummeste med navnet VY, at det ikke drar med seg dette at tog i seg selv er noe som har en så lang historikk, VY signaliserer liksom fremtiden fra nå av, men med tog, så må du ta med fortiden også.

Og det ikke riktig å kalle dette for nostalgi. Altså dette å kjenne på noe som har eksistert lenge, betyr ikke at man skal stemples som nostalgiker, nostalgi beskriver dette å kopiere noe fra gamle dager som ikke lenger finnes i vår egen samtid.

Men det er ikke det som foregår når du lytter til Mozart eller ser et Ibsen stykke, rett og slett fordi det er tidløst og vil alltid finnes i enhver samtid, slik er det også med toget.

Når du ser rundt deg i dag, hva ser du?

– Vår tid er jo en tid der menneskeheten kjenner mye på skam over å ikke klare å håndtere de store problemene, skam og maktesløshet. Vi skammer oss over menneskenes evne til å tenke ut nye måter å tjene penger på som stadig når nye rekorder innenfor kynisme. Men jeg tror menneskene alltid har vært like kyniske i sin griskhet, men hver nye generasjon ser nye utspekulerte muligheter til å være det.

Muligheter som ingen hadde kunne tenke seg til for et par generasjoner siden. Jeg er med i en lesesirkel der vi leser forskjellige bøker om menneskelig adferd, og nå har vi faktisk nettopp lest den boken til Hans Rosling: «ti knep som får deg til å forstå verden», og der blir fakta presentert slik at jeg forstår at veldig mange forhold i verden, som spesielt har med fattigdom å gjøre, har utviklet seg i en mye mer positiv retning enn hva vi i den vestlige verden har tatt innover oss.

Det er veldig trivelig lesning som jeg anbefaler, og som faktisk sier at menneskene er ganske gode og flinke også. Parallelt med denne kynismen, så er det fantastisk mange flotte mennesker som gjør en stor innsats.

 

Fortell litt om livet som turnerende musiker og livet i studio. Hva er oppsider og nedsider?

– I dag for deLillos er det å være på turne bare en glede. Og det mener jeg fordi vi for hvert år kjenner mer og mer på hvor privilegerte vi er som har fått lov til å gjøre dette så mange år, og at vi fremdeles er ønsket og satt pris på.

Det å lage sanger og samle dem til en ny plateinnspilling er fremdeles isolert sett like spennende og like viktig som det var på åttitallet. Vi forsvinner inn i sangenes univers på samme vis. Men det som er endret er selvsagt at vi vet at det ikke lenger når ut til like mange mennesker lenger.

Det vil si, vi tilhører den tiden hvor platesalg var noe vi kunne forstå, streaming er litt abstrakt for oss. Jeg får ikke et helt klart bilde av hvordan musikk vi lager idag blir brukt av lytterne. Når vi setter sammen et album, hvor mange er det som hører på dette som en helhet? Selv har jeg alltid hjemme i stua hørt på album, jeg har ingen erfaring med å bruke spillelister.

 

Vi i Dirty Old Town er veldig, veldig glade i publikummet vårt og vil gjerne kunne gi dem en beskjed direkte fra deg: Hva kommer dere med til Ravnedalen 22. juni?

– Vi vet ikke ennå, om vi skal ha et fast sommer repertoar, eller om vi kommer til å variere fra kveld til kveld. Men mitt stalltips er nytt og gammelt, mange kjente deLillos låter og noen ukjente.

 

Til slutt, hvordan tror du folk vil oppfatte deLillos om 30 år?

– Jeg tror folk vil reflektere over den store mengden av låter, James Taylor mente han hadde laget 170 låter, vi har laget snart 300. Og jeg tror folk også da vil oppdage at det er ganske mye forskjellig. At en deLillos sang kan være veldig mye mer enn «smak av honning» og «neste sommer» .

 

deLillos spiller på Cafe Generalen 22. juni – billettene finner du HER