Johnnys Etat: – Det krever mye trening å skille mellom det som er ok til det som er supert

Javel Johnny, hvordan står det til? Begynner du å bli klar for sommer på Sørlandet?

– Jo takk, det er ok. Jeg er alltid klar for en sørlandssommer, jeg er jo herfra. Men jeg tror nok fjorårets sommervær får man bare den ene gangen. Det var makeløst.

Nå er det nærmere ti år siden sist vi fikk gleden av å oppleve deg som artisten Johnny Augland. Du har jo som vanlig bidratt på mange andre prosjekter, men nå er du tilbake med brennferske Johnnys Etat. Hva har du drevet på med de siste ti årene?

– De siste 10 årene har gått skrekkelig fort unna. Musikalsk har jeg ligget litt brakk. Har hatt noen spillejobber for næringslivet, både som soloartist og med band. Men det har vært begrenset. Jeg trakk meg litt tilbake fra musikklivet, og hadde en vanlig 7 til 3 jobb i den etterhvert så mye omtalte containerhavna i byen. Der suste jeg rundt i temmelig stor truck, og flyttet containere av og på biler og båter. Det var en fin tid med ordnede forhold, og tid til å observere og tenke på mye rart, sier Johnny.

Og fortsetter..

– Men nå er jeg på sporet igjen med nytt band. Det er veldig moro. Vi har øvd i vinter og vår, har endel nytt materiale – og masse spilleglede! Så vi gleder oss voldsomt til å sige igang.

Artikkelen fortsetter…

Albumet My Kind Of Blues kom ut i 2005, og siden har det vært stille på platefronten fra din kant, men vi hører rykter om nye studioinnspillinger. Blir det ny plate i 2019?

– Jeg håper at ny plate kommer til høsten. Det kan nok bli vinter også, men plate blir det. Jeg er igang i Dub Studio som sist, med Endre Kirkesola bak spakene.
Ting tar litt tid med meg i studio. Jeg spiller jo alle instrumenter selv, bortsett fra et par ting jeg må ha hjelp til. Jeg gjorde det slik sist plate også, og jeg trives med det, dessuten har det blitt et slags varemerke, og gode varemerker kimser man jo ikke av.

Det er i alle fall helt sant! Men apropos varemerker; Du har på mange måter vært en «musikernes musiker», det vil si at alle i bluesmiljøet kjenner godt til deg. Det å appellere til musikere, er jo et kvalitetstegn i seg selv. Trives du best i bakgrunnen, eller kommer til å se mer fra deg som artist fremover?

– Det er jo stas å bli lagt merke til som musiker, og spesielt stas når det kommer fra kolleger som jeg også setter veldig høyt. Det er helt klart at det er to vidt forskjellige ting, å skulle fronte et band, eller å være musiker i et band.
Jeg har fortalt noen om min tid som trommeslager med Louisiana Red, der Tor Einar Jacobsen var bassist, at det er som å være på ferie å være trommis i et bra bluesband. Man sitter bak der og skyver bandet, men samtidig uten den store oppmerksomheten, sier Johnny.

Les: Frivillige i Ravnedalen: – Venner for livet

Han fortsetter..

– Å være i front, både som sanger, gitarist og pianist, og i tillegg presentere egne låter, er en helt annen divisjon. Det krever mye mer, men er utrolig moro når man føler man får til noe, og folk liker det de ser og hører. Jeg liker det også veldig godt.

Sist vi så deg på en scene (gudene vet hvor det var!), la du din elsk på et akustisk piano som virkelig fikk kjørt seg! Det var solid underholdning og masse humor. Hvor viktig er det for deg å involvere publikum på konsertene dine? Og er humor noe du bevisst forbinder med utøvende musikk?

– Uten humor stopper verden for meg. Jeg er totalt avhengig av det.
Det er en fantastisk ting å kunne få mennesker i godt humør på en helt ekte og ordentlig måte. Jeg elsker å knegge og le selv. Jeg kan skoggerle av de rareste ting, og jeg synes det er deilig å få folk til å le. Jeg er veldig glad i situasjons-humor, det som oppstår der og da. Og glad i rare morsomme stories.

Du har jo vært en sentral del av karrieren til flere profilerte bluesmusikere i Norge de siste tiårene, bl.a ville ikke Vidar Busk laget så fete plater i starten av sitt virke uten ditt engasjement. Hva er de sentrale elementene i blues, jazz og soul? Eller: Hva mener du må til for å skape et genuint uttrykk innenfor de afroamerikanske sjangerne?

– Det er ikke noe enkelt fasitsvar på dette. Jeg mener for det første man må nærme seg sjangrene med en stor respekt, og gå i historien med åpent sinn. Denne musikken har hatt temmelig mange helt Outstanding utøvere.

Les: Lars Lillo Stenberg: – Ikke bare en smak av honning

– Man må dykke helt ned i materien for å finne ut hva som gjør den og den musikeren/artisten/bandet ekstaordinær. I bluesens verden kan det ofte være helt enkle ting som kan endre et uttrykk radikalt. Dette er jo ikke så lett for alle å fange opp, det krever mye trening å skille mellom det som er ok til det som er supert.

Et genuint uttrykk oppstår ofte etter åresvis med studier av mange ingredienser, som til slutt havner oppi din egen gryte. Så må det koke lenge og vel, og krydres godt. Da er det mulig man kan være heldig å lage noe som ikke smaker som alt annet.

Hva var ditt første møte med afroamerikansk musikk? Vil du si at det øyeblikket har vært med på å definere deg som menneske?

– Mitt aller første møte med Afroamerikansk musikk tror jeg var da jeg hørte organisten Jimmy Smith på radio. Da var jeg 13-14 år, og vi hadde et lite Yamaha-orgel i stua på Augland som jeg drev og lette meg frem på. Det var en utrolig opplevelse å høre en slik måte å spille på, og hvilken sound i trioen til Smith.

Se fullstendig program på Cafe Generalen

– Jeg visste det ikke da at det fantes noe som hette Hammond, men jeg vet det nå. Jeg traff Jimmy Smith i Molde på 90-tallet. Vi var sammen en lang ettermiddag, og hadde det utrolig fint og morsomt.

Til slutt: Hva kan vi som publikum forvente av Johnnys Etat på Café Generalen i Ravnedalen fredag 26. juli? Vi gleder oss!

– Jeg tror publikum kan forvente et band med stor spilleglede og formidlingsevne, ispedd morsomme småting, noen nye låter som skal på den nye plata, og ellers høyt humør. Det dukker også opp gode musikalske gjester! Vi gleder oss masse!!!

Johnnys Etat spiller på Café Generalen 27. juli. Finn billetter HER

SE FULLT PROGRAM PÅ CAFE GENERALEN 2019 HER