Ole Paus: – Når Stortinget ikke tør ta imot Dalai Lama, da har vi fått et hus av feiginger

Jo mer Jan K (bookingfar himself) leser om deg, dess mer nysgjerrig blir han. Hvem er egentlig Ole Paus? 

– Jeg levd med ham så lenge at jeg har blitt vant med ham. Jeg tror han er en grei kar. Det er ikke noe vondt i ham. Han spiller bra gitar. Og lever av å skrive sanger og fremføre dem offentlig. Og han liker det.

For meg høres det ut som en beskrivelse av Klatremus i Hakkebakkeskogen? 

*latter*

Du er en levende legende. Et bakspeil til den moderne norske historien. Du har levd den, observert den og analysert den i tekstene dine. Hvor har vi vært – og hvor er vi på vei?

– Svære spørsmål. De som kom før meg hadde overlevd en verdenskrig og det bar de preg av. Barndommen min hadde et ekko av krigen med seg. Foreldregenerasjonen ville bygge landet og gjøre det godt igjen. Det gjorde at min generasjon ble den første og eneste bortskjemte generasjonen i Kongeriket Norge.

Så – etter hvert – kom de store bevegelsene. Hippiene, radikalerne, feministene. Vi kunne gjøre hva vi ville, så lenge vi bare kom hjem. Som sagt, vi var kanskje den eneste frie generasjonen i Norges historie. Den friheten tok vi som en selvfølge – alt var på vår side. Vi tok den med begge hender – det var fantastisk å være ung mann på 70-tallet. Etter p-pillen og før aidsen. Vi trodde helhjertet på make love, not war. Vi var frie og uskyldige.

Nesten over natten ble vi et av verdens rikeste land. Vi fikk et helt nytt næringsliv – plutselig var det gamle over. Først tok pengene makten, så ungdommen, så politikken. Friheten og uskylden raknet i de ekstrempolitiske bevegelsene, pengene og jappene. Langsomt gikk alt i stykker.

Vi merker det nå på politikken, alt styres av penger. Alt handler om det. Vi gir avkall på moral og etikk, fordi det kan ødelegge handelsavtaler med Kina. Nå er vi ingensteder. Det eksisterer ikke forskjellige politiske partier lenger. Alle parrer seg med alle for å avle regjeringsalternativer.

Hareides retningsvalg var den siste verdikampen i norsk politikk. Han ba om et veivalg fordi han mente det var moralsk riktig – og at å gå i regjering med FrP var galt. Politikernes omtanke for landet forsvinner når de ikke kjenner virkeligheten i landet. Dagens politikere blir oppdratt i partier og går politikerskole. De som vet hva de snakker om, blir ikke hørt. Mens de som styrer med pengene, bestemmer. Denne makabre økonomien ødelegger det menneskesynet samfunnet vårt var bygd på.

Nå kan alt skje. Avisene er overtatt av pengemaskiner. De skal ikke informere, de skal tjene penger. Det har forandret absolutt alt. Det preger nyhetsbildet og gjør at ideene taper og pengene vinner. Nå er det bare spørsmål om hvor kjedelig verden skal være.

Markedet har tatt føringen – vi har fått akkurat det landet vi har bedt om.

Når Stortinget ikke tør ta imot Dalai Lama, da har vi fått et hus av feiginger. Vi forsaker alt av verdi, for å skaffe oss mer penger. De sier det veldig fint i Bibelen: Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?

Nei, nå høres jeg ut som en gammel grinebiter. Jeg møter mennesker og er glad i mennesker. Og jeg snakker med mennesker og er fundamentalt glad i dem. Min arena er å være sammen med mennesker og spille sangene mine for dem. Kanskje vi kan møtes der.

Når du spiller for folk – hva gjør du da? 

– Jeg snakker med mennesker både før, under og etter konsert. Vi har glede av å snakke med hverandre. Det er noe av det fineste jeg kan være. En blant mange.

Har du lagt opp noen plan for lørdagen på Generalen?

– Neida, men jeg har en haug med sanger. Jeg må se hvordan folk har det. Jeg kunne gjort mitt beste for å virke flink, men det er så kjedelig. Jeg ser på konsertene mine som hjemme-alene-fester. Da vet jeg ikke hvordan det blir før folk har gått hjem. Det er bare meg og en gitar – det er ikke mye å holde styr på. Jeg skal gjøre så godt jeg kan for at folk skal ha det bra. Hjemme alene.

Ole Paus spiller på Cafe Generalen 13. juli. Finn billetter HER