Sivert Høyem: – Ravnedalen er et veldig passende sted for oss

Tekst: Jan Frantzen / foto: Jacob Buchard (Sivert Høyem, over)

Sivert Høyem har hatt behov for å gjøre Madrugada til noe positivt igjen, etter den triste avslutningen i 2008. Her forteller han om gjenforeningen med bandet, om tida da de slo gjennom for 20 år siden og om gamle konsertminner fra Kristiansand.

– Det har vært veldig sterkt å se hva disse låtene gjør med publikum. Det har nesten vært en religiøs stemning på konsertene. Folk har savnet bandet og vi har savnet å spille sammen, forteller Madrugada-vokalist Sivert Høyem. Bandet har turnert siden februar, i anledning 20-årsjubileumet for debutplata Industrial Silence, som gjorde nordlendingene til et av Norges mest bejublede rockeband.

Årets turné er Madrugadas første på elleve år. Bandet ble lagt på is i 2008, etter at gitarist Robert Burås gikk bort året før.

– Jeg har kjent på et behov for å gjøre dette bandet til noe positivt igjen. For det har vært trist å tenke på hvordan det endte. Vi har hatt ganske mange år på å fordøye det som skjedde med Robert, så nå handler det mest om gjensynet med publikum og gleden over å spille disse sangene igjen, sier Høyem, som også har hatt stor suksess med sin solokarriere.

– Det er litt skrekkblandet fryd å hente frem ting man laget da man nærmest var tenåring, og det har vært utfordrende å ta tak i låter som vi etter hvert faset litt ut. Men vi brukte et helt år på å forberede oss, og kom veldig under huden på albumet igjen.

Artikkelen fortsetter…

Sivert Høyem i Ravnedalen 2017. Foto: Jacob Buchard

 

Store ambisjoner

Høyem sier at den unge Madrugada-kvartetten var «en jævlig ambisiøs gjeng», som hadde stor tro på det de holdt på med. To ep-utgivelser og møysommelig turnering rundt i hele Norge kulminerte i debutalbumet i 1999.

– Vi var veldig stolte av musikken vår, og følte at vi hadde vind i seilene. Det kom stadig flere folk på konsertene, og det var forventninger til hva vi kunne få til på et album. Det føltes som om vi var en type band som på det tidspunktet ikke hadde eksistert i Norge før. Det var noe nytt for folk.

– Hva slags ambisjoner hadde dere på den tiden?

– Vi hadde et stort internasjonalt plateselskap i ryggen og ble prioritert over hele Europa, men kanskje vi hadde litt urealistiske forventninger til hva vi skulle få til. Jeg husker vi satt og så på U2s konsertfilmer og drømte om å spille stadionkonserter. Så stort ble det ikke, men det ble ganske stort en del steder.

Mørkt og luftig

De fire opprinnelige medlemmene i Madrugada flyttet til Oslo på midten av 90-tallet og fikk platekontrakt med Virgin i 1997. Høyem og Burås delte leilighet på denne tiden, og jobbet sammen frem mange ideer som de utarbeidet med resten av bandet. Høyem forteller at han i dag kan høre inspirasjonskilder som Grant Lee Buffalo, R.E.M. og Bruce Springsteen i låtene på den første plata.

– Vi var inspirert av musikk som hadde en særegen sound og formidlet en stemning. Mazzy Star var veldig viktige for oss på den tiden. Gitaristen, David Roback, bodde i Oslo og ble en venn av oss. Vi var veldig interessert i å oppdage ny musikk, og vi absorberte ting fort.

Da kvartetten gikk i studio hadde de en klar ide om hvordan de ville at lyden skulle være. Luftig, mørk og stemningsfull.

– Mye handlet om Roberts gitarlyd, da han, etter mye leting, knekte koden for hvordan han ville låte. Vi hadde en utrolig flink tekniker, Kai Andersen, som fikk oss til å høres bra ut. Og vi hadde et plateselskap som hadde klokketro på oss, og lot oss bruke så mye tid og ressurser som vi trengte.

Artikkelen fortsetter…

Madrugada i Spektrum

 

Ut i Europa

Høyem synes musikken på debuten har holdt seg utmerket, men er bare sånn middels komfortabel med tekstene.

– Jeg forsøkte meg på å være litt sint innimellom, men det synes jeg står seg dårlig. De tekstene med de minste litterære ambisjonene, er de som fungerer best. Det tok litt tid å bli vant til å synge enkelte av dem igjen, men man får ta det for hva det er. Det er tross alt veldig lenge siden jeg skrev dem.

Etter mange store ord fra norske anmeldere, og strålende respons fra publikum, tok Madrugada med seg musikken sin ut i Europa – slik alle norske band drømmer om å gjøre.

– Den aller første konserten vi hadde utenfor Norge var i Berlin i 2000, på en klubb som tok rundt 500 mennesker. Det var fullt hus og skikkelig trøkk. Bandet var blitt ganske så hypet på forhånd, og det var ikke vi klar over. Det var ufattelig kult. Og det samme var Roskilde samme år. Det var som en idrettsbegivenhet, en utrolig opplevelse. Det var to av mange høydepunkter, sier Høyem, som skulle ønske at kameratgjengen hadde tatt seg litt mer tid til å nyte suksessen.

– Vi klappet ikke hverandre på skuldrene så ofte, det var tidvis et ganske hardt miljø. Det er kanskje en av tingene vi gjorde litt feil, vi stoppet aldri opp og verdsatte hva som var i ferd med å skje. Men det var jævlig artig, spesielt de første Europa-turneene husker jeg veldig godt. Vi var aldri mer målbevisste enn da vi kom ut og merket at det var et publikum utenfor Norge også, for det hadde vi ingen begreper om at det kunne være.

Oppløftende mørke

Høyem mener at Industrial Silence og det siste albumet Madrugada er høydepunktene i bandets katalog.

– Det er absolutt kvalitet på de andre platene også, men vi rotet oss kanskje litt bort etter Industrial Silence. Så kom vi tilbake på det siste albumet. Da er jeg litt streng, for de største hitsene laget vi imellom der, sier han.

At et band som har hatt en 11 år lang pause blir tatt godt imot av publikum, er ingen selvfølge. Men Madrugada har åpenbart et lojalt publikum.

– Det kan naturligvis skje at musikk tilhører en epoke, og så mister relevansen. Det virker som det ikke er tilfelle med oss. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men gjennom nær kontakt med fansen på sosiale medier blir jeg stadig minnet på hvor viktig musikken vår er for folk. For meg som har vært med på å lage det, så føles det litt fjernt, litt vanskelig å ta til seg. Men jeg vet jo hva andres musikk betyr for meg. Og jeg er veldig stolt over at jeg har vært med på å lage noe som gjør folk engasjert, sier Høyem, som tror mange liker det oppløftende som ligger i den melankolske musikken deres.

– Det er det mørke jeg verdsetter mest selv også. I den grad jeg blir deprimert av kunst eller musikk, er det av påtatt glade ting. Det gjør bare at jeg føler meg ensom. Melankoli og lengsel i musikk oppfatter jeg som veldig menneskelig, og det er en av de tingene folk trenger musikk for.

Artikkelen fortsetter…

Debutalbumet og gjennombruddet

 

Live-energi

Etter over 20 år som liveartist sier Høyem at han føler seg tryggere og mer komfortabel på scenen enn noen gang tidligere.

– Når man går ut foran publikum vil man at det skal ta av, at man er til stede i nuet, at kvelden lever sitt eget liv og bare flyter av gårde. Men det kan være veldig skjørt, og det er ikke alltid så lett å stille seg opp foran folk, spesielt ikke hvis man har en dårlig dag. Men man får energi av det, og jeg får mer og mer ut av det å opptre, sier han.

Når Madrugada står på Ravnedalen-scenen 19. juli, er det med Cato «Salsa» Thomassen og Christer Knutsen som erstattere for avdøde Burås.

– Robert var en veldig gjenkjennbar figur på scenen, men vi har prøvd å håndtere hans fravær så naturlig som mulig. Cato var en venn av Robert og resten av bandet, og er et opplagt valg til å stå der som Robert sto. Både han og Christer spiller i bandet mitt til daglig, så vi har prøvd å holde det litt i familien, sier Høyem, som foreløpig ikke vet hva fremtiden for bandet vil bringe. – I utgangspunktet er det kun dette året vi har lagt planer for. Det har vært veldig inspirerende for alle, så vi får se hva vi tenker videre når året er omme.

God match

Madrugada spilte en rekke ganger i Kristiansand på 90- og 00-tallet, og Høyem har også hatt flere soloopptredener i byen. Følgelig har han også noen minner å dele.

– Under Quart i ‘98 drakk jeg opp rideren til Iggy Pop. Vi tok feil rom backstage, og ble pælmet ut litt for sent. Det verste er at jeg gjorde omtrent det samme på Bukta i Tromsø. Vi spilte flere ganger på Vaskeriet, og jeg husker jeg fikk en øl i trynet der, som kom seilende ned fra galleriet. Det syntes jeg var ganske så risikabelt. Jeg tror det var ei som viste puppene på den konserten også. Det skjedde ikke så ofte, humrer han.

Høyem tror atmosfæren i Ravnedalen vil bli en god match for Madrugadas stemningsfulle sound når bandet returnerer til byen i sommer.

– Det blir fantastisk å spille der igjen. Jeg har spilt solo i dalen tidligere, og det er et veldig passende sted for oss, sier han.