The September When: Suksessen, bruddet og comebacket 

Tekst: Jan Frantzen / foto: Jan Frantsen/Jarle H. Moen

Ravnedalen Live-aktuelle September When var et av Norges ledende rockeband for 25 år siden, og så ga de seg på topp. Her forteller frontfigur Morten Abel om oppturen, oppløsningen og gjenforeningen – og dragningen mot det mørke og farlige i musikken.

– Det var et veldig lite voksent liv. Ingen bekymringer. Vi spilte for folk, og dro videre neste dag. Alt handlet om musikk. Det var en eneste lang opptur, sier Morten Abel om tida da The September When etablerte seg i Norge på begynnelsen av 90-tallet.

Vi møter ham i Stavanger sentrum i forbindelse med konserten under Ravnedalen Live 20. juli. Bassist Gulleiv Wee er også til stede – helt til familieforpliktelser kaller ham hjem. Wee var ikke med på bandets selvtitulerte debutalbum i 1989, men ble hanket inn av Abel til oppfølgeren Mother I’ve Been Kissed, som fikk seksere slengt etter seg fra alle kanter i 1991. Anført av radiovennlige singler som Bullet Me og Where You Go, I Go, ble denne plata bandets store gjennombrudd.

– Ryktet gikk etter at vi hadde spilt noen konserter, og Bullet Me ble en hit omtrent før den var gitt ut. Det eksploderte når vi spilte den live, selv om folk aldri hadde hørt den før, forteller Wee.

Kom fra Mods

De tre medlemmene i September Whens originalbesetning hadde alle en fortid i Stavanger-bandet Mods, kjent for allsangslagere som Tore Tang og Me to går alltid aleina. På Mother I’ve Been Kissed ble bandet utvidet med tre medlemmer med ulik musikalsk bakgrunn. Kombinert med Abels evne til å skrive fengende og slitesterke poplåter, ga de bandet særpreg.

– Morten Mølster hadde vært på seminar med Robert Fripp fra King Crimson, og var helt inne i den verdenen. Han bygget om gitaren sin og låt som ingen andre låt. Jeg hadde hørt mye på Takling Heads og var veldig opptatt av at bassen aldri skulle komme inn på stortromma, men rett etter. Vi hadde masse sprø ideer, og når man er ung så stuper man bare i det, uten å tenke så mye, sier Wee.

Abel synes Mother I’ve Been Kissed har stått seg bra, men rynker på nesen av den ungdommelige vokalen.

– Jeg får litt sjokk når jeg hører den nå. Den virker så fjern, jeg kjenner den ikke helt igjen. Det er mye på grunn av stemmen min. Men jeg er veldig selvkritisk, og hører nok ting som ikke andre hører. Det albumet gjorde at vi sitter her i dag. Det var vår vei til friheten, sier han.

– Allerede som tenåring i Mods skrev du låter som slo an hos folk. Var dette noe du hadde jobbet med, eller var det et talent?

– Jeg tror nok jeg er født med noe som senere ble utløst av en enorm interesse for musikk. Det er som de som bestemmer seg for å bli forfattere når de er veldig unge, og så skriver de til de blir gode. Hvis de da har talentet i bunnen, så lykkes de. Jeg elsket å spille og skrive, og hadde dessuten en voldsom drive og en fascinasjon for musikkulturen. Og så hadde jeg det lille ekstra som gjorde at det ble bra låter ut av det.

Kaos på scenen

Konsertene med September When på nittitallet var intime, kaotiske og uhemmede, med en freidig frontfigur som var litt Iggy Pop, litt Mick Jagger – og veldig Morten Abel. Vokalisten sier at han den gangen, i motsetning til nå, følte seg uovervinnelig på scenen.

– Det er mye mer skjørt nå. Jeg er veldig oppmerksom på detaljer og at alt skal sitte, sånn var det ikke da. Men vi hadde en enorm tenning og et godt kameratskap – alt vi gjorde sammen var veldig gøy. Det var stort å oppleve at det fungerte, og at folk responderte på det. Og så ble vi litt småkonger i Stavanger, og det ga oss ekstra selvtillit, sier Abel.

Bassist Wee samtykker.

– Vi ble så drillet hver kveld på turneen at vi ble skikkelig gode etter hvert. Det var en form for rus, og ga utrolig selvtillit. Vi visste at det ville bli bra før vi gikk på scenen. Og da kunne vi ta den langt ut. Komme ut i bar overkropp og gjøre hva vi ville, sier han.


Morten Abels tre September When-favoritter

– Jeg velger tre låter fra Huggermugger: Sometimes Serious, I Can Take It og The Garden Party. Det går på tekstinnholdet, at det er et godt driv i låtene og jeg synger bra. Låtene står seg godt og de vekker gode minner og følelser i meg.


Artikkelen fortsetter…

Foto: Jarle H. Moen

Musikalske visjoner

September When fikk et svært godt grep om det norske konsertpublikummet utover 90-tallet, og spilte også på de største skandinaviske festivalene. Ambisjonen videre var et gjennombrudd i Europa, men bandet hadde aldri hitsinglelen som kunne sparket opp dørene internasjonalt. Etter Mother I’ve Been Kissed kom ytterligere to plater, før oppløsningen i 1996 og comebacket i 2008. Abel mener bandet fant seg selv på det fjerde albumet, Huggermugger, i 1994.

– Tungt og rocka, det var sånn vi ville at September When skulle være, konstaterer han.

– Hvorfor la dere da inn årene etter den plata? Var det en tabbe?

– Samarbeidet var utslitt, sier Abel.

– Er det en pen måte å si at dere var begynt å krangle?

– Det er kanskje en pen måte å si at vi ga oss før vi virkelig begynte å krangle. Men joda, vi gjorde det. Vi kranglet godt.

– Men det er vel ikke nødvendigvis negativt at det flyr noen kuler?

– Neida. Kanskje det var en tabbe. Vi skulle kanskje tatt en pause på fem år, og så forsøkt på nytt. Men det var blitt som et ekteskap. Og av og til er det sånn at man gifter seg, så går det noen år, og man vokser fra hverandre. Det er ikke noe igjen lenger. Det var nok litt sånn. Jeg så ikke for meg en fremtid i bandet. Jeg var veldig produktiv da og det var viktig for meg å få gjennom mine musikalske visjoner. Det betydde ikke så mye for meg at de skulle ut gjennom September When. Det er mitt ansvar at det ble sånn. Jeg har tenkt mye på det, og synes det var unødvendig at det endte på den måten. Det at jeg var villig til å begynne på nytt igjen, og spille på puber med ti låter i et nytt band, når vi hadde noe så stort og solid, det fatter jeg ikke helt. Men det var det jeg ville den gangen.

Artikkelen fortsetter…

Foto: Jarle H. Moen

Fascinert av det farlige

Abel gjorde én plate med bandet Peltz i 1996, før han gikk løs på det som skulle bli en svært vellykket solokarriere. Foreløpig er det blitt syv studioalbum, som blant annet har gitt oss låter som Lydia, Hard to Stay Awake, I’ll Come Back and Love You Forever, Annabelle og Evig din. Som artist har han også vært tiltrukket av det som er mystisk og farlig i kunsten, og substanser som åpner kanalene til den kreative delen av hjernen.

– Jeg har alltid vært fascinert av mystikken, den mørke siden av rocken, og det var en periode på 90-tallet hvor jeg fikk en smak av det mørket. Hadde jeg holdt på lenger, kunne det blitt veldig mørkt. Jeg har en ganske vanedannende personlighet, men heldigvis har jeg også en angst i meg, en slags fornuftig redsel. Da jeg var i 13-14-årsalderen hang jeg med en gjeng tøffe eldre gutter, og en gang stjal de en bil mens jeg var med, og kjørte rundt i byen. Jeg syntes det var spennende, men samtidig var jeg veldig redd, og tenkte hele tiden på hvor skummelt det var og hva som kunne skje. Vi kunne krasje eller havne i fengsel. Det var nok litt sånn med det mørket også. Det appellerte til meg, men jeg var for redd til å ta det videre, forteller Abel, og slår fast at tilværelsen var annerledes den gangen.

– Da kunne jeg lage musikk, synge og klimpre hele døgnet, nå er det sånn at jeg må sette av i kalenderen hva jeg skal gjøre og hvem jeg skal jobbe med. Det er en del av å bli voksen. Man må lete litt mer etter inspirasjon, og jobbe for at det blir et håndverk. Selv synes jeg at den siste soloplata mi er noe av det beste jeg har gjort, og der er alt veldig nøkternt og ordentlig, og låtene er skrevet på dagtid. Så det fungerer, det også.


Fakta The September When

Etablert i 1987. Originalbesetningen besto av Morten Abel, Helge Hummervoll og Tor Øyvind Syvertsen. Etter den første plata forlot Syvertsen bandet. Inn kom Morten Mølster, Gulleiv Wee og Stene Osmundsen.

• Bandet ga ut platene September When Mother I’ve Been One Eye Open mellom 1989 og 1994. Ble deretter oppløst og gjorde comeback med albumet Judas Kiss.

• Spiller, i likhet med Midnight Choir, BigBang og Thom Hell, under Ravnedalen Live 20. juli.


 

Sterke bånd

I utgangspunktet skulle sommerens September When-comeback være én festivalopptreden, men det endte opp med å bli 25 konsertdatoer, inkludert Ravnedalen Live.

Siden forrige turné har bandet mistet gitarist Morten Mølster, som gikk bort i 2013. Mølster, som også var sentral innen jazz og klassisk musikk i Stavanger, omtales av Abel og Wee som «en energisk, livsbejaende og sosial fyr, som bidro sterkt til September When-soundet». På den pågående turneen erstattes han av Nikolai Grasaasen og Geir Sundstøl.

Abel holder for tiden på med et nytt soloprosjekt, men September When er også viktig for 56-åringen. Han tror det vil komme nytt materiale fra bandet i løpet av noen år.

– Vi har delt en fantastisk periode av livet sammen, vi har knyttet bånd som er sterke og som betyr mye for oss. Og vi er veldig glad i musikken. Jeg ønsker at dette bandet skal leve videre, sier han.


Ravnedalen Live går av stabelen 20. juli 2019!

Årets artister er:

The September When

BigBang

Midnight Choir

Thom Hell

Finn billetter HER