«Nå skal de faen meg få»

Tekst: Jan Frantzen / foto: André Løyning (over)

Erlend Ropstad om låtskrivings-prosessen, minner fra Ravnedalen, friheten på scenen og angsten utenfor, oppvåkningen i Barcelona og sine låt- og konsertfavoritter.

– Jeg er Martin Luther Kings rake motsetning. I do not have a dream, sier Erlend Ropstad, og ler.

Han snakker ikke om de store drømmene for en bedre verden, han snakker om sin egen musikkarriere. Den han har bygget sakte, sten for sten.

– Jeg sovner når folk begynner å snakke om langsiktige planer og målsetninger. Min karriere kan ikke være drevet av det, da hadde jeg aldri holdt ut alle de konsertene jeg spilte for fem eller ti personer, jeg hadde bare fått slag etter slag etter slag i ansiktet. For meg var det her og nå som var viktig, og ett skritt frem. Og faen for en konsert de fikk, de fem, eller ti. Og faen hvor mye det ga meg.

Artikkelen fortsetter…

Foto: Grethe Nygaard

 


Tre Ropstad-favoritter: Egne låter

• Her om natta (Her om natta, 2014). Ikke nødvendig den låten publikum har respondert mest på, men den betyr mye for meg. Det er en helgepappa-låt, og jeg er veldig glad for at jeg har skrevet den teksten.

• Vi henter de om natta (Alt som har hendt, 2017). Det er en intens og mørk låt med politiske undertoner, og den har bare blitt mer og mer intens og mer og mer mørk jo mer vi har spilt den live.

• Natta som er over nå (Brenn siste brevet, 2019). En veldig klassisk akkordprogresjon som funker bra. Den er fengende, og teksten er tidvis veldig personlig. Og det er kanskje ikke tilfeldig at alle disse låtene har ordet natt i seg.


 

Mer utadvendt

Vi er på Kulturhuset på Youngstorget. Bar, kafé, spisested, og arena for alle mulige slags kulturelle begivenheter. Ropstad har plassert seg der han hører hjemme, på scenen i andre etasje. Han sitter her som en av Norges ledende pop/rock-artister det siste året, med utallige femmere og seksere i gitarkassa, release-konsert på Rockefeller, Lindmo-opptreden og et arbeidsstipend på over en kvart million kroner fra Norsk Kulturråd. I tillegg strømmes låtene hans mer enn noen gang, han selger flere og flere plater og det kommer stadig mer folk på konsertene hans.   

Kanskje har han blitt mer populær fordi musikken er blitt mer utadvendt. Mer tilgjengelig enn da han spilte kassegitar og var inspirert av St. Thomas og Elliot Smith. Dagsavisens påstand om at «Ropstad får det til å høres ut som rocken er funnet opp på Sørlandet» var bare én av mange rosende formuleringer etter utgivelsen av 44-åringens nyeste album, «Brenn siste brevet», i januar.

– Jeg famlet mye rundt i starten av karrieren. I dag er jeg ganske ukomfortabel med en del av de første tingene jeg ga ut. Det ble litt for mildt. Det er den utadvendte rocken jeg er mest glad i, det er den jeg har vokst opp med. Den er en del av min sjel, min personlighet, og det å spille elgitar er det gøyeste som fins. På noen av de forrige platene synger jeg litt i min egen lille boble, og den bobla ville jeg sprenge ut av på denne plata. Det kan ha noe for seg å spille inn en låt på piano, med en trygg og varm atmosfære, men hvis jeg skal ta den ut på veien så bør den kunne spilles på en stor scene. Da må uttrykket være deretter, sier han.

 

Ut av boblen

Ropstad har flere politisk ladede sanger på sine siste plater, og sier han gjerne vil være en av de stemmene som kommenterer hvor samfunnet vårt befinner seg, og hvor det er på vei. I tillegg har han fortsatt en rekke personlige låter om de vanlige rocketemaene, som kjærlighet, lengsel og savn. Og innimellom er det dypt privat.

– Låtskriving er en kombinasjon av det kalkulerte og det tilfeldige. Av og til trykker jeg på knapper som jeg vet er effektive, og i neste øyeblikk skriver jeg noe som er så personlig at jeg sitter og vrir meg og tenker at jeg aldri kan synge det høyt. Da må jeg bare jobbe for å bli vant til at det er blitt en del av låten. Jeg må våge å stå løpet ut, sier venndølen, som ikke setter noen grenser for hvor personlig han kan bli i en sang.

– Men jeg har en slags forsvarsmekanisme som innebærer at jeg balanserer det i neste setning, hvis jeg har skrevet noe som er veldig privat, sier han, og eksemplifiserer det med en tekstlinje fra Natta som er over nå, fra det nyeste albumet. En låt han rangerer som en av sine aller beste.

– Det er ingen som kan ligge i en seng på et hotellrom ved La Rambla og se himmelen gjennom taket over seg. Det går ikke. Det er et litterært virkemiddel for å avvæpne det som kommer tidligere i låten, som er fra så langt inne i sjelen at det er ubehagelig for meg å synge.

 

Oppvåkning i Barcelona

– Kan du gi et innblikk i låtskriver-prosessen? Hvordan ble denne sangen til?

– Tittelen kom tidlig, og jeg måtte spørre meg selv om jeg virkelig kunne ha flere sanger om netter. Det er blitt en del av dem nå. Riffet på verset kom ganske kjapt, og så begynte jeg å skrive på refrenget. Jeg hadde en følelse av at jeg måtte passe meg, for jeg var inne i en veldig klassisk akkordprogresjon. Jeg ville ikke snuble i føttene til en eller annen Beatles-nedgang, og jeg måtte sjekke en Lars Winnerbäck-låt som jeg tenkte lignet litt, for å være sikker på at dette ikke var identisk med noe annet. Så hentet jeg noen setninger og fragmenter fra blokkene mine, hvor jeg skriver ned ideer. Og det er ganske mange setninger i den låten som står seg bra alene. Jeg blir alltid glad når jeg får til det, forteller han.

Natta på hotellrommet ved La Rambla, den berømte gågaten i sentrum av Barcelona, er et autentisk øyeblikk i Ropstads liv. Den fant sted i 1997, da han studerte kunsthistorie og fikk en oppvåkning i den katalanske hovedstaden.

– Jeg hadde bestemt meg for å ta noen måneder i Spania, men jeg var deprimert og ensom, og med altfor mye sosial angst til å bli ordentlig kjent med nye folk. En kveld ble jeg liggende litt resignert på et hotellrom, og der hadde jeg et ganske livsendrende øyeblikk. Jeg innså hva jeg måtte gjøre med livet mitt for å gi det mening. Jeg måtte droppe å være student og bli akademiker, som alle mine venner var, og heller være kreativ. Produsere. Jeg hadde alltid malt, fotografert og spilt musikk, og dette var min oppvåkning. Jeg skjønte det mens jeg lå der og var deprimert: jeg må lage ting. Det er min bane i livet. Det var da jeg «så himmelen gjennom taket over meg».

Artikkelen fortsetter…

Foto: Grethe Nygaard

 


Tre Ropstad-favoritter: Låter som rører sjela

• Dead Leaves and the Dirty Ground, The White Stripes. En vakker kjærlighetslåt og en ordentlig skitten innpakning. Det er en sterk og effektiv kombinasjon.

• Revelator, Gillian Welch. Ingen andre har Welchs evne til å få hele kroppen min til å reagere og gi meg gåsehud, bare ved å synge en tone.

• Ner mot terminalen, Thåström. Det slår meg hver eneste gang jeg hører denne sangen: herregud for en låt. Jeg setter hele Den Morronen-plata hans veldig høyt.


 

Han sier låten blant annet handler om at de livsendrende øyeblikkene i livet ofte springer ut fra vonde opplevelser.

– Det kan komme mye bra ut av tøffe erfaringer. Sangen handler om å gå fra et sted til et annet, fra å ikke ha retning i livet, til å finne en retning, fra å ikke være pappa, til å bli det, fra å ha kjæreste til ikke å ha kjæreste. Den betyr alle disse tingene for meg, og den gir meg muligheten til å se på en natt som er over fra alle mulige vinkler: en bra ting, en vond ting, en rituell ting, en vanlig og gjentagende ting – alt dette er interessant og effektivt i en sangtekst, sier Ropstad.

Han har gjort Natta som er over nå til et av høydepunktene i live-repertoaret han tar med seg til Ravnedalen 10. august. Og som mange andre rockeartister, så er det på scenen han trives best. Utenfor konsertarenaen er han langt mindre komfortabel med oppmerksomhet.

– Det å stå på scenen er en merkelig parallell verden, og jeg elsker det. Jeg føler meg aldri så avslappet og fri og komfortabel som på en scene. Kanskje fordi det er en setting hvor det er tilrettelagt for at jeg skal få oppmerksomhet. Det føles bare naturlig, og jeg har kontroll på situasjonen. På butikken kan jeg nærmest få panikk av oppmerksomhet. En tale i en sosial sammenheng, eller å si noe på et foreldremøte, det er et mareritt. Det ubehaget kommer nok delvis av at jeg har blitt sett på, mot min vilje, helt siden ungdomsskolen. Når man er to meter høy er det ingen mulighet til å unngå oppmerksomhet. Det kunne være jævlig slitsomt. Men det er noe av det fine med å bo i Oslo: Her er det så mange freaks at man aldri kan stikke seg ut. Det ligger en veldig deilig frihet i det.

Artikkelen fortsetter…

Foto: André Løyning

 


Tre Ropstad-favoritter: Konserter

• PJ Harvey, Quart (2001). Den kvelden sitter fremdeles i som en stor opplevelse. Jeg kan fortsatt høre og se fremføringen av Rid of Me den dag i dag. For en utrolig rocka og tøff dame.

• Nick Cave & the Bad Seeds, Oslo Spektrum (2017) Cave utvidet premissene for hva en rockekonsert kan være. Det ble noe stort og viktig, og jeg elsket det. Han var i sorg etter å ha mistet sønnen, men det var han som trøstet publikum, ikke omvendt. Vi trodde vi kom dit for ham, men han var der for oss.

• Ab und Zu med Eivind Aarset, Markens brød og sirkus (1992). Aarset var en kunstner med gitaren, og viktig for meg. Jeg hadde en del krefter rundt meg som mente at det å spille gitar var dumt og meningsløst. Aarset var et anker, som gjorde at jeg kunne tviholde på min overbevisning.


 

Gode minner

Når Ropstad spiller i Ravnedalen i sommer, er det som en veteran på kafeen. Den sørlandske artisten og låtskriveren har stått på plakaten regelmessig etter sin første opptreden for nærmere femten år siden.

– Den gangen inviterte Frank Marvin meg til å spille alene med kassegitaren, og jeg tror jeg dro alle låtene jeg hadde. Det var mye skit, mange låter som ikke hadde livets rett, men jeg var så glad for å spille der. Det må ha vært kjedelig for publikum, men de var veldig positive. Etterpå har jeg spilt på Generalen mange ganger og hatt noen av mine beste live-minner der. Det er intimt, god stemning, og alltid mye kjentfolk, sier han.

Ropstad kommer ikke til å kjenne på nerver før han går på scenen. Den tiden er over. Det er først og fremst energi og entusiasme som preger bandet.

– Den kjipe nervøsiteten før en konsert er det lenge siden jeg har hatt. Nå er det en god følelse og en positiv spenning. Vi maner hverandre opp, og har et ganske enkelt mantra når vi går på scenen: Nå skal de faen meg få.

 


(Konserten med Erlend Ropstad på Cafe Generalen er utsolgt)